Kjære mannen min....

26.06.08
Kjære mannen min,

Unnskyld for måten jeg har oppført meg på i det siste.
Jeg vet at den siste tiden ikke har vært lett, og jeg har vært litt mer vanskelig enn vanlig å leve sammen med.
Ble bare helt tullete når vi begynte å snakke om barn. Og jo lenger tid det tar, jo mer tullete blir jeg.. Leste alt jeg kom over, lette etter symptomer hver dag..
Tok test etter test etter test.. Var sikker på at jeg var gravid når mensen ikke kom, men at det bare ikke vistes på testene! Tok til meg alle historier om de som var mange mnd gravid før det gjorde utslag, eller de som aldri hadde fått positive tester og likevel hadde 5 barn..
Så på baby klær i butikken, planla hvordan jeg skulle si det når jeg var gravid. Hvordan jeg skulle fortelle det til den kommende pappa.
Tok vitaminer og holdt alkoholen unna – det kunne jo være at jeg var gravid, eller ble det i morgen!!!

Nå tester jeg ikke lenger, leter ikke lenger etter ikke-eksisterende symptomer.. Ser meg ikke i speilet for å se om magen buler akkurat der det kunne vært en baby.. Ser ikke lenger på babyklær, hvis jeg skulle bli gravid vet jeg ikke hvordan jeg skal si det. Jeg leser mer om barnløshet og sykdommer med det som følge, enn om symptomer på graviditet og om barneskrik og fødsler.

Men det stikker mer i hjertet og magen når jeg ser en baby nå.. Eller gravide. Begynner å innfinne meg med at det ikke vil skje, det er nok det beste. Anstrenger meg, med alt jeg har, for å holde maska så ingen skal se at jeg er misunnelig når venninnene forteller om uplanlagte graviditeter.
Så ingen skal vite at jeg gråter meg i søvn, stille..