Et sted å lufte tankene (innlegg på BIM)

07.07.08


For hver dag som går prøver jeg å innstille meg på et liv uten barn.. Jeg er kanskje negativ, men jeg vil heller gjøre det - og bli overrasket hvis det kommer et lite nurk, enn å vente og vente..
Jeg synes det er vanskelig å snakke med mannen min om følelsene rundt dette, ikke fordi vi ikke kan snakke sammen, men fordi jeg er redd det blir for mye.. Jeg prøver å ikke tenke på det, bare la naturen gå sin gang, selvom den hittil har jobbet imot oss. Men jeg tar meg hele tiden i å tenke dager, sykluser, perioder.. Telle til når jeg kan teste, lete etter symptomer, selvom jeg vet det ikke nytter. Ønsket er så sterkt, så sterkt..

Familien har "dessverre" fått vite om våre planer, og venter seg et nytt familiemedlem.. Hver gang vi møtes er spørsmålet der.. De venter det første barnebarnet, oldebarnet, tantebarnet.. Og vi smiler tappert: "Vi jobber med saken :)" Men inni meg knyter det seg, hjertet verker når månedene går uten et eneste tegn.
Venninnene blir gravide, vi stiller spørsmål med store øyne. Gratulerer og klemmer, ser magene vokse, hører på klager om lite søvn og hyppige dobesøk. Får vite om ultralyder, navneforslag, begeistrede bestemødre.
Holder hverandre i hånden, tenker 'det blir nok snart vår tur, snart er det vi som får lite søvn, vi som planlegger barnerom og kjøper vogn, vi som ser frem til første ultralyd'.
Ber en stille bønn når vi legger oss om kvelden, holder godt rundt hverandre og tar med oss ønsket om familie inn i drømmene..

Er godt å ha dette stedet å lufte tankene, istedenfor dagbok!