.

Jeg er ei jente på snart 23 år, som er gift med en fantastisk mann som jeg elsker over alt på jord. Vi prøver å få en liten familie, men det har vist seg vanskeligere enn vi trodde. Nå har vi prøvd i nesten 1 år, og selvom det er som en dag iforhold til mange andre der ute, så er det like trist ved hver negative test... Forhåpentligvis vil denne bloggen snart bli litt lystigere, men inntil videre trenger jeg et sted å skrive ned tankene..

Jeg synes å merke at mannen min ikke orker å snakke så mye om temaet. Han er en mer "vent og se - det ordner seg" person. Uansett hva det er snakk om!
Og jeg elsker det ved ham, men noen ganger kan det bli litt irriterende.
Foreksempel når jeg komme hjem fra legen som forteller meg at jeg ikke har eggløsning.
Hvordan kan det bare ordne seg?

Eller jeg kommer hjem fra legen neste gang, og får vite at jeg har endometriose.
Hvordan skal det bare ordne seg?

Jeg har forståelse for at det blir for mye for ham. Så takk og lov for "dagbøker".

Jeg visste denne veien ikke ville bli lett, jeg har hatt PCOs siden jeg var 18, eller antagelig mye lenger, men det var da det ble sjekket og bekreftet.

Likevel tillater man seg jo å håpe, ikke sant?
Tenk om det skulle klaffe på første forsøk :)
Da hadde jeg hatt et lite barn i armene mine nå..

Nei, sånn nytter det ikke å tenke! Nå må jeg fokusere på at jeg skal videre i utredning i oktober..
Men tenk om sykehuset hadde tatt meg inn med engang de hadde fått henvisning fra legen min, da hadde vi vært godt igang allerede..