Et sted å lufte tankene (innlegg på BIM)

07.07.08


For hver dag som går prøver jeg å innstille meg på et liv uten barn.. Jeg er kanskje negativ, men jeg vil heller gjøre det - og bli overrasket hvis det kommer et lite nurk, enn å vente og vente..
Jeg synes det er vanskelig å snakke med mannen min om følelsene rundt dette, ikke fordi vi ikke kan snakke sammen, men fordi jeg er redd det blir for mye.. Jeg prøver å ikke tenke på det, bare la naturen gå sin gang, selvom den hittil har jobbet imot oss. Men jeg tar meg hele tiden i å tenke dager, sykluser, perioder.. Telle til når jeg kan teste, lete etter symptomer, selvom jeg vet det ikke nytter. Ønsket er så sterkt, så sterkt..

Familien har "dessverre" fått vite om våre planer, og venter seg et nytt familiemedlem.. Hver gang vi møtes er spørsmålet der.. De venter det første barnebarnet, oldebarnet, tantebarnet.. Og vi smiler tappert: "Vi jobber med saken :)" Men inni meg knyter det seg, hjertet verker når månedene går uten et eneste tegn.
Venninnene blir gravide, vi stiller spørsmål med store øyne. Gratulerer og klemmer, ser magene vokse, hører på klager om lite søvn og hyppige dobesøk. Får vite om ultralyder, navneforslag, begeistrede bestemødre.
Holder hverandre i hånden, tenker 'det blir nok snart vår tur, snart er det vi som får lite søvn, vi som planlegger barnerom og kjøper vogn, vi som ser frem til første ultralyd'.
Ber en stille bønn når vi legger oss om kvelden, holder godt rundt hverandre og tar med oss ønsket om familie inn i drømmene..

Er godt å ha dette stedet å lufte tankene, istedenfor dagbok!

Kjære mannen min....

26.06.08
Kjære mannen min,

Unnskyld for måten jeg har oppført meg på i det siste.
Jeg vet at den siste tiden ikke har vært lett, og jeg har vært litt mer vanskelig enn vanlig å leve sammen med.
Ble bare helt tullete når vi begynte å snakke om barn. Og jo lenger tid det tar, jo mer tullete blir jeg.. Leste alt jeg kom over, lette etter symptomer hver dag..
Tok test etter test etter test.. Var sikker på at jeg var gravid når mensen ikke kom, men at det bare ikke vistes på testene! Tok til meg alle historier om de som var mange mnd gravid før det gjorde utslag, eller de som aldri hadde fått positive tester og likevel hadde 5 barn..
Så på baby klær i butikken, planla hvordan jeg skulle si det når jeg var gravid. Hvordan jeg skulle fortelle det til den kommende pappa.
Tok vitaminer og holdt alkoholen unna – det kunne jo være at jeg var gravid, eller ble det i morgen!!!

Nå tester jeg ikke lenger, leter ikke lenger etter ikke-eksisterende symptomer.. Ser meg ikke i speilet for å se om magen buler akkurat der det kunne vært en baby.. Ser ikke lenger på babyklær, hvis jeg skulle bli gravid vet jeg ikke hvordan jeg skal si det. Jeg leser mer om barnløshet og sykdommer med det som følge, enn om symptomer på graviditet og om barneskrik og fødsler.

Men det stikker mer i hjertet og magen når jeg ser en baby nå.. Eller gravide. Begynner å innfinne meg med at det ikke vil skje, det er nok det beste. Anstrenger meg, med alt jeg har, for å holde maska så ingen skal se at jeg er misunnelig når venninnene forteller om uplanlagte graviditeter.
Så ingen skal vite at jeg gråter meg i søvn, stille..

.

Jeg er ei jente på snart 23 år, som er gift med en fantastisk mann som jeg elsker over alt på jord. Vi prøver å få en liten familie, men det har vist seg vanskeligere enn vi trodde. Nå har vi prøvd i nesten 1 år, og selvom det er som en dag iforhold til mange andre der ute, så er det like trist ved hver negative test... Forhåpentligvis vil denne bloggen snart bli litt lystigere, men inntil videre trenger jeg et sted å skrive ned tankene..

Jeg synes å merke at mannen min ikke orker å snakke så mye om temaet. Han er en mer "vent og se - det ordner seg" person. Uansett hva det er snakk om!
Og jeg elsker det ved ham, men noen ganger kan det bli litt irriterende.
Foreksempel når jeg komme hjem fra legen som forteller meg at jeg ikke har eggløsning.
Hvordan kan det bare ordne seg?

Eller jeg kommer hjem fra legen neste gang, og får vite at jeg har endometriose.
Hvordan skal det bare ordne seg?

Jeg har forståelse for at det blir for mye for ham. Så takk og lov for "dagbøker".

Jeg visste denne veien ikke ville bli lett, jeg har hatt PCOs siden jeg var 18, eller antagelig mye lenger, men det var da det ble sjekket og bekreftet.

Likevel tillater man seg jo å håpe, ikke sant?
Tenk om det skulle klaffe på første forsøk :)
Da hadde jeg hatt et lite barn i armene mine nå..

Nei, sånn nytter det ikke å tenke! Nå må jeg fokusere på at jeg skal videre i utredning i oktober..
Men tenk om sykehuset hadde tatt meg inn med engang de hadde fått henvisning fra legen min, da hadde vi vært godt igang allerede..